Ekebergveien var opprinnelig gårdsveien fra Ekeberg hovedgård ned til byen. Veien videre sydover ble anlagt på slutten av 1600-tallet som hovedvei mellom Oslo og København. Midt mellom byen og Ekeberg hovedgård gjør veien en stor sving (ved Oppegårdsgata). Navnet på gården Svingen kommer av denne svingen på veien.

Selve gården lå i det nord/østlige hjørnet der blokkene til Byggholt (Ekebergskrenten) ligger. Svingen gård ble sterkt utparsellert etter byutvidelsen i 1859. I byen var det murtvang på denne tiden, men i Ekebergskrenten ble det etter hvert bygget mange trehus siden det var billigere å bygge i tre.

Etter den siste byutvidelsen i 1878 kom området under Kristiania, og året etter ble det satt navn på mange av veiene som hadde grodd opp mellom husene. Veien til Svingen gård fikk navnet Svingens Gade. Navnet ble endret i 1901 til Svingen. Dette er årsaken til at den eneste rette veien i området heter Svingen.

I området fra Ryen og ned til byen sto det mange kamper mellom baglerne og birkebeinerne ca. år 1200. Mange veier i område har fått navn fra denne tiden. Erlings gate har navn etter baglerkongen Erling Steinvegg. Ribbunggata har navn etter en opprørerflokk, osv.

Kristiania kommune kjøpte Svingen gård og det ble bygget flere hus og en sykkelfabrikk. Sykkelfabrikken ble snart til Viking Remfabrikk, Andresens Bank, Kredittkassen og Byggholt sine blokker ”Ekebergskrenten”. For den som er oppservant, vil man se at Svingen 16 og 20 ikke eksisterer. Svingen 16 var fabrikken og Svingen 20 var Svingen gård.

Fram til 1900 ble det bygget enormt i Kristiania. Da kom det et krakk og all byggeaktivitet stoppet opp. Boforholdene var elendige. Nordlendingen og Venstre mannen Sofus Arctander var borgermester i Kristiania. Han var også med i regjeringen i 1905. Arctander ønsket å gjøre noe med boforholdene. Han ville bygge den ideelle bolig for arbeidsfolk. Deler av Svingen gård ble tildelt hans prosjekt, og i 1907 utlyste han en arkitektkonkurranse.

Arctanderbyen er Norges første hageby bestående av 29 vertikaldelte tomannsboliger tegnet av Morgenstierne og Eide og bygget etter engelsk mønster. Husene ble bygget i mur på grunn av murtvangen i byen. Husene ble bygget i 1910 – 1911. Boligene skulle gi beboerne lys, luft og utsyn. De representerer således en tidlig form for sosial boligbygging. Husene ble imidlertid dyrere enn beregnet og det ble hovedsakelig funksjonærer som flyttet inn.

Området har høy arkitektonisk egenverdi, samt kulturhistorisk verdi fordi den representerer den første etappe av sosial boligbygging ved Egne Hjem bevegelsen. Området står på byantikvarens bevaringsliste.

Beboerne dannet raskt etter innflytting sin forening som skulle ivareta deres interesser ovenfor byggselskapet. Ekeberg Egnehjem Forening holdt sitt første møte 28. juli 1911 i Frk. Krattehals Cafe i Oslogate 15 (Oslo Spiseforetning). Første sak var elektrisk lys. Det ble lagt inn 8 lampepunkter for kr. 75,- i alle hus.

Det var meningen at alle skulle kjøpe husene de leide etter hvert. Det var mye uenighet mellom beboerne og byggeselskapet. Mye dårlig arbeide. Sprukne trearbeider. Røyknedslag i pipene. Regnvann i kjellerne. Det var enighet om at alt skulle være i orden før overtagelse, men når overtagelsen skulle finne sted var det vanskelig å bli enige om. Man mente alle skulle overta samtidig, overtagelsesprosessen pågikk i over 15 år. I løpet av 1929 ble de siste beboerne selveiere.

Første juletrefest i foreningen ble holdt 30. desember 1914 på Oslo Skoles Lekesal (Gamlebyen skoles Gymsal). Juletrefestene ble en stor suksess. Juletrefesten i 1920 hadde 70 voksne og 58 barn. Det store antallet gjorde at man måtte begrense deltakelsen til nærmeste familie.

Noen av sakene til foreningen de første årene var:

Diskusjoner angående pris for gjødsel og koks. For stor transportkostnad opp fra byen.

Protester mot å bygge hus for ubemidlede i nabolaget (brakkene i Simensbrekka).

Forbud mot klestørk på søndager.

Vakt på potetparsellene på Ekeberg hovedgård på grunn av nattlig hærverk.

Protest mot påtenkt skolebygning i Svingen.

Mye diskusjoner med Sporveien om bussforbindelse. En av Oslo’s første busslinjer gikk til krysset Ryenbergveien/Utsikten.

Ekeberg Egnehjem Vel (eller velforeningen slik vi kjenner den i dag) ble stiftet 1. januar 1930 og var en fortsettelse av Ekeberg Egnehjem Forening. Alle beboere var imidlertid blitt selveiere og medlemskapet var pliktig og en del av statuttene til husene. Formålet var å ivareta fellesskapet i området. Årskontingenten var kr. 2,-

Søndag 2. november 1930 ble bysten av Sofus Arctander avduket i Lilleparken. Tilstede var ordføreren, tidligere bestyrer i byggselskapet og Arctanders familie. Det ble holdt taler og et musikkorps spilte.

Ønske om telefonkiosk var en stor sak i 30 årene. Det var også WC saken. Det ble gitt et tilskudd på kr. 100,- til de som la inn WC.

Rett etter krigen var det stor boligmangel og mange måtte leie ut deler av huset.

Det var 10-15 butikker i nærområdet til Arctanderbyen fram mot 60 - 70 årene.

Alle barn i Arctanderbyen gikk på Gamlebyen skole fram til midt på 60-tallet. Trafikken begynte da å bli uholdbar i Gamlebyen og etter hvert ble alle flyttet til Ekeberg skole (bygget 1956).

Områdets nærhet til sentrum har gjort at mange veiplaner har berørt området. Det ble tidlig planlagt at det skulle gå en hovedvei opp Bispegata i rett linje over Dyvekes bru og til Ryen. Den ”nye” Dyvekes bru var en start på dette. Den oppservante vil se at retningen på brua er laget for en vei som skulle bli annerledes enn dagens. De fleste husene i Ryenbergveien og Egnehjemveien 42/44 skulle rives for å gi plass til veien. Det skulle også bli forbindelse mellom denne veien og Mosseveien langs Konows gate. Flere hus i Konows gate ble revet for å gi plass til veien. Imidlertid ville historien det annerledes og vi har i stedet fått mange tunneler i området.

På 60- og 70-tallet ble det mer vanlig at begge ektefeller jobbet. Husene skulle da være mere funksjonelle. Vinduene ble store flater i stedet for småruter for å forenkle vinduspussen. Tilbygg ble satt opp for å få bedre plass. Etter hvert begynte de som hadde vært barn når husene var nye å falle fra.

På 80- og 90-tallet ble det en større forståelse for bevaring, men det skapte også en del konflikter. Spesielt parkering er et vanskelig tema siden området ble bygget før bilen ble allemannseie. I denne perioden kommer Arctanderbyen på byantikvarens gule liste.

Arctanderbyens jubileer:

25 års jubileumfest i 1936

Ble holdt på Ekebergrestauranten. Det kostet kr.8,- pr. kuvert (Kr. 6,- for hver deltager + kr. 2 i støtte fra vellet). Ca. 125 deltagere.

50 års jubileum i 1961

Det ble bevilget kr.100,- pr husstand for at medlemmene skulle pynte opp husene utvendig.

75 års jubileum i 1986

Ble holdt som en gatefest i Lilleparken.

100 års jubileum i 2011

Det arbeides med en jubileumsbok og et arrangement til denne begivenheten.